VIBEKE TANDBERG
   
 
 
 

Interview “Un Frankestein moderne”, 2000

"En moderne Frankenstein", interview de Fredin (cf. FREDIN 2000). À travers d’exemples pris dans son œuvre, et notamment ses séries Faces, Line et Beautiful, Vibeke Tandberg parle du facteur psychologique et ses enjeux plastiques, et justifie son choix d’utiliser sa propre image comme constante dans ses œuvres.

Texte original
Traduction (P.R., partiellement revue par Marina Varouta)
Fotografen Vibeke Tandberg, aktuell med separatutstillinger både i Norge og Tokyo i mars, er blitt omtalt som en moderne Mary Shelley - en slags Frankenstein-skaper. Her i Norge er hun kanskje blitt mest omtalt for det såkalte brudeprosjektet fra 1993. På samme dag rykket hun inn brudebilde av seg selv i ti forskjellige aviser, med ti ulike brudgommer.

V.T. : Kan jeg få slippe å snakke om det? For det første er det så lenge siden, for det andre har jeg snakket så mye om det at det føles som å ha gjørme i munnen, sier Tandberg. Ønsket blir innfridd umiddelbart.

La photographe Vibeke Tandberg, qui actuellement tient diverses expositions à la fois en Norvège et à Tokyo (en mars), est considérée comme une Mary Shelley moderne, une sorte de créatrice à la manière de Frankenstein. Ici en Norvège, elle est peut-être mieux connue pour son projet appelé Bride, de 1993. Le même jour, elle a inséré un portrait de mariage d’elle-même dans dix différents journaux, chacun avec un mari différent.

Vibeke Tandberg: On ne peut pas laisser tomber cette discussion ? D’abord, ça c’était il y a très longtemps. D’autre part, j’ai tant parlé de ça, que quand je le fais, j’ai l’impression de m’étouffer.

Psykoaktig

Mariann Aalmo Fredin : Hva synes du om å bli omtalt som en moderne Shelley?
V.T. : Jeg ser sammenlikningen. Jeg konstruerer jo noe som ikke eksisterer fra før. Særlig er dette kanskje tydelig i fotoserien Faces fra 1998. Da hadde jeg nettopp flyttet til Berlin. Det var første gang jeg flyttet fra Norge, og jeg følte meg helt transparent og utrolig påvirkelig. Jeg sugde til meg alt og alle. I «Faces» «satte» jeg deler av andre menneskers ansikter på mitt eget. Jeg brukte meg selv som utgangspunkt og laget forskjellige portretter med ulike uttrykk. Det var litt sånn jeg følte meg da. Jeg kunne bli til hvem som helst.

Tandberg er enig i at disse bildene er litt uhyggelige, litt psykoaktige.

Samme utgangspunkt, men likevel noe helt annet, er fotoserien «Line» fra 1999. Den lagde Tandberg da hun flyttet til New York.

Psychotique

Mariann Aalmo Fredin: Comment te sens-tu quand on se réfère à toi en tant que Shelley moderne ?
V. T.: Je vois la similitude. Je construis effectivement des choses qui n’existaient pas avant. Ceci est particulièrement visible sur la série photographique Faces de 1998. Je venais d’emménager à Berlin. C’était la première fois que je quittais la Norvège pour m’installer ailleurs, et je me sentais complètement transparente, et incroyablement influençable. Je me laissais imprégner de tout et de tout le monde. Dans Faces, j’ai "collé" des parties des visages d’autres personnes sur le mien. Je me suis servie de moi-même comme point de départ, et j’ai fait des portraits distincts, avec des expressions différentes. C’était en quelque sorte ce que je ressentais en ce moment-là. Je pouvais devenir qui que ce soit.

Tandberg s’est mise d’accord, que ces images sont d’une manière inquiétantes, psychotiques.

Il y a le même point de départ, bien qu’assez différent, dans la série Line.

Fiksjon

V.T. : Line, en veldig god venninne av meg, bodde i New York fra før, og hun var mitt eneste holdepunkt. Det prosjektet er mer psykologisk motivert. Det handler om et venninneforhold som innebærer alt fra forelskelse og beundring til misunnelse. Jeg brukte Lines kropp og hår, og puttet på deler av mitt eget ansikt. Jeg invaderer henne på en måte, sier Tandberg. Line-bildene skal vises i Norge i mars, de har tidligere vært utstilt i New York, Berlin og København.

Fiction

V. T.: Line, une très bonne amie, vivait à New York à un moment, et elle était mon seul point d’appui. Ce projet est plutôt motivé par des facteurs psychologiques. Il traite de rapports de femmes, impliquant depuis l’amour jusqu’à l’admiration et l’envie. J’ai utilisé le corps et les cheveux de Line, et j’y ai intégré des parties de mon propre visage. J’ai l’ai envahie en quelque sorte. Les images de Line seront montrées en Norvège en mars. Elles ont déjà été exposées à New York, Berlin et Copenhague.

M.A.F. : Hvordan forholder du deg til sannheten?
V.T. : Det å leke med sannheten er ikke en idé jeg jobber ut fra. Diskusjonen om sannhet i forhold til fotografi er jeg lei av, slår Tandberg fast. Egentlig er det jo sånn at det eneste sanne med fotografiet er at lyset har truffet filmen og satt i gang en kjemisk reaksjon.

Tandberg synes begrepet fiksjon er mer interessant enn sannhet. Hun mener at fiksjon ikke kan være en fiksjon hvis den ikke har sannhetens struktur. Enten et fotografi er manipulert eller ikke er alt fiksjon og omformuleringer av virkeligheten, ifølge Tandberg.

V.T. : Men, alt som blir fotografert har jo faktisk funnet sted foran et kamera. Fiksjonen ligger i forståelsen av fotografiet, mer enn i hva man fysisk ser, sier Tandberg.

M. A. F.: Et en ce qui concerne la réalité ?
V. T.: Jouer avec la réalité, ce n’est pas une idée qui me travaille. La discussion sur la réalité dans le contexte de la photographie me fatigue (Tandberg était emphatique ici). Strictement parlant, la manière dont ça fonctionne, c’est que la seule chose vraie en ce qui concerne la photographie, c’est que la lumière touche le film et génère une réaction chimique.

L’opinion de Tandberg est que la fiction est plus intéressante que la réalité. Elle croit que la fiction ne peut pas être fiction si elle n’a pas la structure de la réalité. Qu’elle soit manipulée ou pas, une photographie est pleine de fiction et transformations de la réalité, d’après elle.

V.T.: Mais tout ce qui est photographié, c’est un fait placé devant l’appareil photographique. La fiction repose sur l’image de la photographie, plutôt que sur ce que quelqu’un voit physiquement.

Psykologisk vesen

M.A.F. : Er fortellingene noen gang sanne?
V.T. : Nei, ikke i empirisk forstand. Tandberg er sikker i sin sak.

M.A.F. : Har du et ekstremt selveksponeringsbehov?
V.T. : Det at jeg bruker meg selv er en metode for å kunne kommunisere med en betrakter. Bildene mine handler først og fremst om å være et psykologisk vesen og de forutsetningene som ligger til grunn for selvforståelse, og dette er spørsmål som gjelder alle. Selveksponeringen kommer av at jeg liker det å ikke ha kontroll når jeg arbeider. Det er viktig for meg å ha et stort element av usikkerhet i alt jeg gjør. Hvis jeg ikke selv var objektet foran kameraet, ville jeg ha kontrollert bildene i mye større grad.

Tandberg mener at man ved å sette likhetstegn mellom selveksponering og narsissisme går glipp av hva det egentlig handler om.
V.T. : Det er det samme som å si at skuespillere er ekstremt selvopptatte, sier Tandberg.

Être psychologique

M. A. F.: Est-ce que les impressions peuvent parfois être vraies ?
V. T. Non, pas dans le sens empirique (Tandberg le déclare avec certitude).

M. A. F.: Avez-vous un besoin extrême d’auto-exposition ?
V. T.: Le fait que j’utilise moi-même, c’est une manière de communiquer avec le spectateur. Dans mes photos, il s'agit avant tout d'être une entité psychologique et des présupposés qui forment le fondement de la compréhension de soi. Et ceci est une question qui concerne tout le monde L’exposition de soi-même vient de ma préférence de n’avoir aucun contrôle quand je travaille. C’est important pour moi d’avoir beaucoup d’incertitude dans tout ce que je fais. Si je n’étais pas devant la caméra, j’aurais contrôlé l’image dans un degré beaucoup plus élevé.

Tandberg veut dire qu’en assimilant l’auto-exposition au narcissisme, on perd le sens de son œuvre.
V. T.: C’est le même cas, quand on dit que les acteurs sont très repliés sur eux-mêmes.

M.A.F. : Hva jobber du med nå?
V.T. : Jeg forbereder utstillinger i februar og mars med fotoseriene «Beautiful» og «Line», begge fra 1999. Jeg har kalt serien «Beautiful» fordi det lyse, lange håret representerer en idé om skjønnhet. Ansiktet er mørklagt for å ta bort det personlige. Bare håret, det «beautifulle», står igjen. Denne serien er det mest formale jeg har gjort.

M. A. T.: Sur quoi tu es en train de travailler en ce moment ?
V. T.: Je prepare des expositions en février et mars, pour les séries photographiques Beautiful et Line, de 1999. J’ai appelé la série Beautiful, parce que les longs cheveux blonds représentent l’idée de la beauté. Le visage est obscur, afin d’enlever la personnalité. Uniquement les cheveux, l’aspect de "beauté", demeure. Cette série est la plus formelle que j’ai fait.

Akkurat nå jobber Tandberg med noe helt nytt.
V.T. : Jeg lager en video hvor jeg kjører taxi i New York. Det blir en digging av myten som Robert de Niro skapte i filmen «Taxi Driver». Den rollefiguren han laget der er mitt største forbilde.

Actuellement Tandberg is est train de travailler sur quelque chose de complètement nouveau.

V. T.: Je suis en train de faire une video, dans laquelle je conduis un taxi à New York. Cela devient une exploration de l’histoire que Robert De Niro a créé dans le film Taxi Driver. Le caractère créé là est mon plus grand modèle.

 
 
 

Note : Ceci n'est pas le site officiel de Vibeke Tandberg.
Remerciements ] [ Le projet de mémoire ] [ Contact ]

Dernière mise à jour : 17 mars 2004

© Marina Varouta. Tous droits réservés.