VIBEKE TANDBERG
   
 
 
 

Interview “Réussir dans la photo”, 2000

Interview « Slår gjennom med foto » (réussir dans la photo) de Helge Seglsten (cf. SEGLSTEN 2000). Tandberg parle de son succès, ses expositions et ses clients en Norvège et à l’international, en fonction des enjeux artistiques.

Texte original
Traduction
Det er fotografiene som har vært Vibeke Tandbergs medium hittil. Men etter å ha gjort unna fotoutstillinger i Japan og hjemme i Oslo, debuterer hun nå på video. Filmen viser Tandberg som drosjesjåfør kjørende rundt og rundt omkring i New York, til musikken fra Taxi Driver. Vibeke Tandberg kan ikke kjøre bil, men det er likevel ingen datamanipulasjon.
-Det er en annen som kjører. Jeg sitter i passasjersetet med et løst ratt.
C’est au moyen de la photographie que Vibeke Tandberg s’est jusqu’à présent exprimée. Mais après avoir fait des expositions au Japon et ici à Oslo, elle se lance maintenant dans la vidéo. Le film montre Tandberg en chauffeur de taxi parcourant en tout sens les rues de New York sur la musique de Taxi Driver. Vibeke Tandberg ne sait pas conduire, mais il ne s’agit pas de trucage informatique.
-C’est quelqu’un d’autre qui conduit. Je suis sur le siège du passager un volant factice dans les mains.
De andre nye arbeidene hun stiller ut i år er fotoseriene Dad og Jumping Dad. Det første er en serie portretter hvor hun har mikset sammen sine egne og sin fars ansiktstrekk. Den andre serien er laget uten datamanipulering, og viser Vibeke Tandberg hoppende opp og ned i sin fars seng ikledd pappaens klær.
-Her hjemme er du mest kjent som Vibeke med datamanipulasjonene. Er videoen et forsøk på ikke å bli for stereotyp?
-Nei. Jeg gjør alt etter innfallsmetoden. Alt går på lyst. Jeg har gjort mye som ikke har involvert datamaskiner, men det er datamanipulasjonene det er blitt mest fokusert på i Norge. Egentlig veksler jeg mye mellom konvensjonelle fotografier og manipulerte fotografier, men av en eller annen grunn har jeg ikke stilt ut så mange «vanlige» bilder i Norge.

Les autres œuvres nouvelles qu’elle expose cette année sont les séries de photos Dad et Jumping Dad. La première est une série de portraits dans laquelle elle a mélangé ses propres traits avec ceux de son père. La deuxième série a été réalisée sans trucages et montre Vibeke Tandberg sautant sur le lit de son père, avec les vêtements de celui-ci sur le dos.
-Ici chez nous vous êtes plus connue, Vibeke, pour vos trucages informatiques. Cette vidéo n’est-elle pas une tentative pour échapper aux stéréotypes ?
-Non. Ma méthode, c’est de faire ce qui me passe par la tête. Tout par plaisir. J’ai fait beaucoup de choses sans l’aide d’ordinateurs, mais c’est sur les trucages informatiques qu’on a insisté le plus en Norvège. En fait, je passe facilement de la photo conventionnelle à celle qui est retouchée par ordinateur, mais il se trouve que, pour je ne sais quelle raison, je n’ai pas exposé beaucoup de photos «normales» en Norvège.

-Er det forskjell på hvordan kunsten din blir mottatt hjemme og ute?
-I Norge er man veldig fokusert på at jeg bruker data som teknikk. Men ute er det aldri spørsmål om det. Der konkurrerer jeg meg mange, mange flere, og det går mer på hva jeg klarer å melde, og hva jeg leverer. Sjangerinndeling er et særtrekk ved små steder, og Norge er helt klart et lite sted.

-Y a-t-il une différence dans la façon dont votre art est perçu chez nous et à l’étranger ?
-En Norvège, les gens attachent beaucoup d’importance au fait que j’utilise la technique informatique. Mais à l’étranger on n’en parle jamais. Je suis en concurrence avec beaucoup, beaucoup d’autres artistes, et il est plus question de ce que je parviens à exprimer, de mon expérience. Le classement par genres est caractéristique des espaces réduits, et la Norvège est de toute évidence un espace réduit.

-Du fikk mye oppmerksomhet veldig fort etter fotoserien Living together. Hvordan har det vært å takle?
-Det var ikke plagsomt mye oppmerksomhet. Jeg ble jo ikke akkurat stoppet på gaten. Men i fagmiljøet i kunstkretser får man en ny type respekt med den typen oppmerksomhet.

-Du ble ikke sett på som en oppkomling?
-Det internasjonale kunstmiljøet er bygd opp på oppkomlinger som er blitt spådd en brå død. Hvis man først er blitt skikkelig superstjerne på kunstscenen det er ikke jeg i det hele tatt, da så er det vanskelig å tape seg. Da er det så mange som har investert penger i deg at de nekter å la deg ikke være superstjerne. Faren ved å få mye oppmerksomhet, er at man brenner seg ut. Man skal være forsiktig med det, så jeg holder hardt på lystprinsippet når jeg arbeider.

-Vous avez été remarquée très vite après votre série de photos Living together. Quelle a été votre réaction ?
-Il n’est pas désagréable d’être remarquée. Je n’ai jamais vraiment eu de mal à aller de l’avant. Mais dans le milieu artistique, on acquiert une respectabilité nouvelle lorsqu’on se fait remarquer de la sorte.

-N’avez-vous pas été considérée comme une parvenue ?
-Le milieu artistique international est constitué de parvenus à qui on a prédit une fin soudaine. Si on commence par être une superstar de la scène artistique, ce qui n’a pas été du tout mon cas, il est difficile ensuite de passer de mode. Et puis il y a tant de gens qui ont investi sur toi qu’il refusent l’idée que tu ne deviennes pas une superstar. Le danger quand on est connu, c’est qu’on s’use très vite. Il faut y faire attention, aussi je m’en tiens au principe du plaisir dans mon travail.

-Betyr det noe økonomisk for deg å ha et navn i utlandet?
-Ja. De fleste som kjøper arbeidene mine er utenlandske. Fordelingen på norske og utenlandske kunder er nok 1 til 10. Det er kanskje litt sleivete sagt, men de store, streite kunstsamlerne hjemme holder seg til malerier, og ser nok på fotokunst som usikre investeringer. Jeg tror imidlertid at dette er en holdning som er i ferd med å løse seg opp.

-Er det et mål i seg selv å bli stor i utlandet?
-Ikke egentlig, men det er positivt å bli kjent ute. For det betyr jo at man får et mye større publikum og et mye større marked.

-Cela vous a-t-il profité financièrement de vous être fait un nom à l’étranger ?
-Oui, ceux qui achètent mon travail sont pour la plupart des étrangers. La proportion entre clients norvégiens et étrangers est sans doute de 1 à 10. C’est peut-être un peu léger de dire ça, mais les grands collectionneurs d’art de chez nous se limitent à la peinture et considèrent la photographie comme un investissement à risques. Mais je crois cependant que cette attitude est en train de changer.

-Est-ce un but en soi d’être connu à l’étranger ?
-Pas vraiment, mais il est bon d’être connu au-delà de ses frontières. Par ce que ça signifie qu’on a un public et un marché plus vastes.

-Henter du inspirasjonen din fra utlandet?
-Jeg har jobbet i utlandet de siste fem årene; i Berlin, New York og London, hvor jeg har base nå. Da jeg dro til Berlin, var jeg utrolig klar for å komme meg ut. Jeg følte meg veldig påvirkelig og det avspeilet seg i bildene mine. Men det er bare tull at London er en inspirasjon for meg nå. Jeg blir nok inspirert av det jeg opplever, men ikke på det ytre plan.
-Cherchez-vous l’inspiration à l’étranger ?
-J’ai travaillé à l’étranger au cours des cinq dernières années, à Berlin, New York et Londres, où je suis maintenant installée. Lorsque je suis partie à Berlin, j’étais incroyablement consciente de franchir une nouvelle étape. Je me sentais très influençable, et cela se reflétait dans mon travail. Mais dire que Londres est maintenant pour moi une source d’inspiration, ça n’a pas de sens. Je suis assez inspirée par ce que je ressens, mais pas par ce qui se passe au-dehors.
-Det går lang tid mellom hver gang du stiller ut i Norge. Hvorfor det?
-Jo, jeg stiller stort sett ut i utlandet. Jeg kunne vel stilt ut mer hjemme. Det er vel ikke så mange steder å stille ut?!? Men jeg har jo galleriet mitt... nei, jeg vet ikke, jeg.
-Il s’écoule beaucoup de temps entre chacune de vos expositions en Norvège. Pourquoi ?
-Oui, dans l’ensemble j’expose à l’étranger. Je pourrais exposer plus chez nous. Il n’y a pas beaucoup de lieux pour exposer !!! Mais j’ai ma propre galerie… Non, vraiment, je ne sais pas.
 
 
 

Note : Ceci n'est pas le site officiel de Vibeke Tandberg.
Remerciements ] [ Le projet de mémoire ] [ Contact ]

Dernière mise à jour : 17 mars 2004

© Marina Varouta. Tous droits réservés.