Interview « Slår gjennom
med foto » (réussir dans la photo) de Helge Seglsten
(cf. SEGLSTEN 2000).
Tandberg parle de son succès, ses expositions et ses
clients en Norvège et à l’international,
en fonction des enjeux artistiques.
Texte
original |
Traduction |
Det er fotografiene
som har vært Vibeke Tandbergs medium hittil. Men
etter å ha gjort unna fotoutstillinger i Japan og
hjemme i Oslo, debuterer hun nå på video.
Filmen viser Tandberg som drosjesjåfør kjørende
rundt og rundt omkring i New York, til musikken fra Taxi
Driver. Vibeke Tandberg kan ikke kjøre bil, men
det er likevel ingen datamanipulasjon.
-Det er en annen som kjører. Jeg sitter i passasjersetet
med et løst ratt. |
C’est au
moyen de la photographie que Vibeke Tandberg s’est
jusqu’à présent exprimée. Mais
après avoir fait des expositions au Japon et ici
à Oslo, elle se lance maintenant dans la vidéo.
Le film montre Tandberg en chauffeur de taxi parcourant
en tout sens les rues de New York sur la musique de Taxi
Driver. Vibeke Tandberg ne sait pas conduire, mais il
ne s’agit pas de trucage informatique.
-C’est quelqu’un d’autre qui conduit.
Je suis sur le siège du passager un volant factice
dans les mains. |
De andre nye arbeidene
hun stiller ut i år er fotoseriene Dad og Jumping
Dad. Det første er en serie portretter hvor hun
har mikset sammen sine egne og sin fars ansiktstrekk.
Den andre serien er laget uten datamanipulering, og viser
Vibeke Tandberg hoppende opp og ned i sin fars seng ikledd
pappaens klær.
-Her hjemme er du mest kjent som Vibeke med datamanipulasjonene.
Er videoen et forsøk på ikke å bli
for stereotyp?
-Nei. Jeg gjør alt etter innfallsmetoden. Alt går
på lyst. Jeg har gjort mye som ikke har involvert
datamaskiner, men det er datamanipulasjonene det er blitt
mest fokusert på i Norge. Egentlig veksler jeg mye
mellom konvensjonelle fotografier og manipulerte fotografier,
men av en eller annen grunn har jeg ikke stilt ut så
mange «vanlige» bilder i Norge. |
Les autres
œuvres nouvelles qu’elle expose cette année
sont les séries de photos Dad et Jumping Dad.
La première est une série de portraits
dans laquelle elle a mélangé ses propres
traits avec ceux de son père. La deuxième
série a été réalisée
sans trucages et montre Vibeke Tandberg sautant sur
le lit de son père, avec les vêtements
de celui-ci sur le dos.
-Ici chez nous vous êtes plus connue, Vibeke,
pour vos trucages informatiques. Cette vidéo
n’est-elle pas une tentative pour échapper
aux stéréotypes ?
-Non. Ma méthode, c’est de faire ce qui
me passe par la tête. Tout par plaisir. J’ai
fait beaucoup de choses sans l’aide d’ordinateurs,
mais c’est sur les trucages informatiques qu’on
a insisté le plus en Norvège. En fait,
je passe facilement de la photo conventionnelle à
celle qui est retouchée par ordinateur, mais
il se trouve que, pour je ne sais quelle raison, je
n’ai pas exposé beaucoup de photos «normales»
en Norvège. |
-Er det forskjell
på hvordan kunsten din blir mottatt hjemme og
ute?
-I Norge er man veldig fokusert på at jeg bruker
data som teknikk. Men ute er det aldri spørsmål
om det. Der konkurrerer jeg meg mange, mange flere,
og det går mer på hva jeg klarer å
melde, og hva jeg leverer. Sjangerinndeling er et særtrekk
ved små steder, og Norge er helt klart et lite
sted. |
-Y a-t-il une
différence dans la façon dont votre art
est perçu chez nous et à l’étranger
?
-En Norvège, les gens attachent beaucoup d’importance
au fait que j’utilise la technique informatique.
Mais à l’étranger on n’en
parle jamais. Je suis en concurrence avec beaucoup,
beaucoup d’autres artistes, et il est plus question
de ce que je parviens à exprimer, de mon expérience.
Le classement par genres est caractéristique
des espaces réduits, et la Norvège est
de toute évidence un espace réduit. |
-Du fikk mye oppmerksomhet
veldig fort etter fotoserien Living together. Hvordan
har det vært å takle?
-Det var ikke plagsomt mye oppmerksomhet. Jeg ble jo
ikke akkurat stoppet på gaten. Men i fagmiljøet
i kunstkretser får man en ny type respekt med
den typen oppmerksomhet.
-Du ble ikke sett på som en oppkomling?
-Det internasjonale kunstmiljøet er bygd opp
på oppkomlinger som er blitt spådd en brå
død. Hvis man først er blitt skikkelig
superstjerne på kunstscenen det er ikke jeg i
det hele tatt, da så er det vanskelig å
tape seg. Da er det så mange som har investert
penger i deg at de nekter å la deg ikke være
superstjerne. Faren ved å få mye oppmerksomhet,
er at man brenner seg ut. Man skal være forsiktig
med det, så jeg holder hardt på lystprinsippet
når jeg arbeider. |
-Vous avez été
remarquée très vite après votre
série de photos Living together. Quelle a été
votre réaction ?
-Il n’est pas désagréable d’être
remarquée. Je n’ai jamais vraiment eu de
mal à aller de l’avant. Mais dans le milieu
artistique, on acquiert une respectabilité nouvelle
lorsqu’on se fait remarquer de la sorte.
-N’avez-vous pas été considérée
comme une parvenue ?
-Le milieu artistique international est constitué
de parvenus à qui on a prédit une fin
soudaine. Si on commence par être une superstar
de la scène artistique, ce qui n’a pas
été du tout mon cas, il est difficile
ensuite de passer de mode. Et puis il y a tant de gens
qui ont investi sur toi qu’il refusent l’idée
que tu ne deviennes pas une superstar. Le danger quand
on est connu, c’est qu’on s’use très
vite. Il faut y faire attention, aussi je m’en
tiens au principe du plaisir dans mon travail. |
-Betyr det noe økonomisk
for deg å ha et navn i utlandet?
-Ja. De fleste som kjøper arbeidene mine er utenlandske.
Fordelingen på norske og utenlandske kunder er
nok 1 til 10. Det er kanskje litt sleivete sagt, men
de store, streite kunstsamlerne hjemme holder seg til
malerier, og ser nok på fotokunst som usikre investeringer.
Jeg tror imidlertid at dette er en holdning som er i
ferd med å løse seg opp.
-Er det et mål i seg selv å bli stor i
utlandet?
-Ikke egentlig, men det er positivt å bli kjent
ute. For det betyr jo at man får et mye større
publikum og et mye større marked.
|
-Cela vous a-t-il profité
financièrement de vous être fait un nom
à l’étranger ?
-Oui, ceux qui achètent mon travail sont pour
la plupart des étrangers. La proportion entre
clients norvégiens et étrangers est sans
doute de 1 à 10. C’est peut-être
un peu léger de dire ça, mais les grands
collectionneurs d’art de chez nous se limitent
à la peinture et considèrent la photographie
comme un investissement à risques. Mais je crois
cependant que cette attitude est en train de changer.
-Est-ce un but en soi d’être connu à
l’étranger ?
-Pas vraiment, mais il est bon d’être connu
au-delà de ses frontières. Par ce que
ça signifie qu’on a un public et un marché
plus vastes.
|
-Henter du inspirasjonen din
fra utlandet?
-Jeg har jobbet i utlandet de siste fem årene; i
Berlin, New York og London, hvor jeg har base nå.
Da jeg dro til Berlin, var jeg utrolig klar for å
komme meg ut. Jeg følte meg veldig påvirkelig
og det avspeilet seg i bildene mine. Men det er bare tull
at London er en inspirasjon for meg nå. Jeg blir
nok inspirert av det jeg opplever, men ikke på det
ytre plan. |
-Cherchez-vous l’inspiration
à l’étranger ?
-J’ai travaillé à l’étranger
au cours des cinq dernières années, à
Berlin, New York et Londres, où je suis maintenant
installée. Lorsque je suis partie à Berlin,
j’étais incroyablement consciente de franchir
une nouvelle étape. Je me sentais très influençable,
et cela se reflétait dans mon travail. Mais dire
que Londres est maintenant pour moi une source d’inspiration,
ça n’a pas de sens. Je suis assez inspirée
par ce que je ressens, mais pas par ce qui se passe au-dehors. |
-Det går lang tid mellom
hver gang du stiller ut i Norge. Hvorfor det?
-Jo, jeg stiller stort sett ut i utlandet. Jeg kunne vel
stilt ut mer hjemme. Det er vel ikke så mange steder
å stille ut?!? Men jeg har jo galleriet mitt...
nei, jeg vet ikke, jeg. |
-Il s’écoule
beaucoup de temps entre chacune de vos expositions en
Norvège. Pourquoi ?
-Oui, dans l’ensemble j’expose à l’étranger.
Je pourrais exposer plus chez nous. Il n’y a pas
beaucoup de lieux pour exposer !!! Mais j’ai ma
propre galerie… Non, vraiment, je ne sais pas. |